Finnmarksløpet

Webshop

Fjestads ulveblikk

Om tetsjiktet, pomorer og tømmerkjørere i Østerdalen

Skrevet av: Stein Håvard Fjestad
Foto: Stein Håvard Fjestad
Dato: 12.03.2012 11:08

 

Fra min dikterhule i Neiden. Annen mandag i mars i det herrens år 2012, tidlig morgen.  

Robert skiftet ut lederhunder i Levajok. Han hadde bevisst brukt noen langsommere lederhunder fra start for ikke å gå for fort ut. Med nye fartsjagere i front, fikk han raskeste kjøretid til Tana, han knappet inn på Haralds forsprang og hvilte godt der. Han fortsatte på samme måte til Neiden og var raskest dit, sammen med Inger Marie Haaland. Han kjørte tvers gjennom sjekkpunktet og dro Harald ut av halmen. Han fikk Harald til å bryte sin egen kjøreplan. Haralds hunder var allerte med spisse ører og fullt fokus mot sin eier. 

Løpet har endret karakter, spannene er i ferd med å "sette seg". Det betyr ikke at de sitter og ikke løper, men de er i ferd med å finne den farten og den rytmen de kommer til å reise med et par dager framover, også etter 16-timershvilen. Inger Maries spann så veldig bra ut, der de hvilte ut på halmen etter å ha blitt fôret. 

Generelt ser det nå ut til at appetitten tar seg opp i de forskjellige spann, også de som har slitt litt til nå. I de siste dagene av løpet, vil de ete det de finner; potesokker, bjørkekvister som stikker opp av snøen, frossen møkk og all den maten deres herre gir dem. 

Magne Storstein fortalte meg at han slet med isjas og hadde kjørt feil på fjellet i et øyeblikks uoppmerksomhet. Han hadde også en stor hund i sleden mye av veien over hit. 

For ikke bare snakke om teten, vil jeg trekke frem en fra folkedypet. Mats (95) Pettersson fra Kiruna loser sitt spann klokt fram på hundenes egne premisser. Hviler godt, pauser på sporet, holder moralen oppe. Kjører stort spann. 

I hjembygda mi bor en mann på snart nitti år på et lite bruk. Da han var ung, kjørte han tømmer med hest. Når snøen kom, tok han sine to hester, dro fra Hedemarken og kjørte tømmer for skogeiere i Østerdalen. Mens kona ble igjen hjemme med fjøs, unger og småbruk, levde han det frie liv som tømmerkjører hele vinteren. Er det noen som kjenner seg igjen?  

Fra gammelt av var Neiden et sted der forskjellige folkeslag og kulturer møttes. Samer, kvener, nordmenn, finner, pomorer og folk fra langt øst i Russland, gjorde Neiden til en smeltedigel for forskjellige språk og kulturelle uttrykk. Dette lever i beste velgående. I dag morges bestilte jeg "dugurd", (red. anm: frokost på hedemarking) av den finsktalende betjeningen i fjellstua. Jeg fikk det jeg ønsket; speilegg, stekte poteter og flesk. En skikkelig sjåførfrokost på tvers av alle grenser.  

Mange hundespann ligger og hviler på jordet ved fjellstua. Det råder fred over plassen. Inger Marie og Kjell fortalte meg at de blir her i 16 timer, Kjetil det samme. Flere med dem. Løpet har gått inn i en roligere fase et lite døgn. 

Den tidligere omtalte tømmerkjøreren kjørte til Hamar med hesten sin en vårdag under krigen. Sliten etter en lang vinter i tømmerskogen, stoppet hesten opp og ville ikke gå midt i bakken mot domkirka. Mange folk ble etterhvert oppmerksomme på opptrinnet og stilte seg opp for å glane. Etter en stund spurte en tysk offiser: "-Sagen Sie mir, will dann hest nicht trekke?" Min sambygding snudde skråa i kjeften, så på tyskeren med et skjevt flir og svarte: "-Joda, trekke vil den! Nå har den trekt hit det som er av "kop" her i byen!" 

 

Tid for kaffe. 

Stein Håvard Fjestad, gonzojournalist.  


Partnere