Slik er etappen!

Elisabeth Edland om etappen fra Skoganvarre til Levajok 1

Elisabeth Edland fra Nannestad har fullført Finnmarksløpet 500 fire ganger og opplever at løpet generelt byr på gode spor. -Bortsett fra i 2007, da var det mye sukkersnø og det var veldig-veldig tungt å kjøre, forteller hun, og legger til; -Etter at man har tatt av til venstre fra den store skiløypa i Skoganvarre, har det et par år vært enkelte isvuller og noe overvann fra bekker i området. Man må her være ekstra varsom så ikke noen av hundene sklir eller skader seg. Hvordan løypa blir her i år, vet naturligvis ikke Edland foreløpig. 

Etappen mellom Skoganvarre og Levajok 1 byr ikke på teknisk vanskelig kjøring, selv om den går mellom Gaisane og har en del lange og seige oppoverbakker. Løypa har av og til vært litt gjenblåst, men det har likevel ikke vært så vanskelig å finne frem. 

Edland forteller videre at det tidligere var noen veldig bratte bakker oppover fra Skoganvarre. Løypa er nå lagt om, og bakkene er ikke fullt så bratte i den nye traséen.

Spesielt 2007-løpet, da ledertispa stilte "høyløpsk" til start, husker Elisabeth godt. På vei opp bakkene tok de igjen Thomas Werner og hans åpenklassespann. I det hun hadde kommet forbi Werners spann med de fire første hundene sine, fant tispa ut at "der var det sannelig en kjekk ung herremann" og vrengte rundt og ville parre seg med en av Thomas' hunder. Thomas tok dette på en glimrende måte, de fikk hundene bort fra hverandre kom seg videre. 

Elisabeth tenker tilbake på tidligere Finnmarksløp og forteller; - Det er når jeg kjører fra Skoganvarre jeg føler at løpet virkelig begynner, det blir mer ro over det og man gjør sin egen greie. I fjor var det et fantastisk nordlys her. På denne hundevakta er jeg alltid på mitt aller trøtteste, spenninga fra starten slipper, man har vært ute lenge og vet at løpet fremdeles er langt. -De to siste timene før man tipper over kanten mot Levajok er de aller tyngste. Det meste blir bedre straks spannet kommer ned i bjørkebeltet på vei til Levajok 1. Hundene synes dette blir veldig morsomt og det blir straks mer liv blant hundene, da våkner gjerne kjøreren også. 

Robert Sørli passerte Edland og spannet hennes i nettopp dette området under fjorårets Finnmarksløp. -Han hadde god fart og jeg  følte at jeg og spannet nesten stod stille i forhold. Samme år, i 2011, stod plutselig Roger Dahl nede i bjørkeskogen. Uten spannet sitt. Elisabeht tilbød skyss, men han ville heller vente på Gorm Engen som kjørte 14-spann og haike med ham. Et stykke nedenfor fant Elisabeth spannet til Roger. De hadde ikke kommet seg så langt før sleden hadde velta. Edland satte fast sitt eget spann, forankra Rogers spann ordentlig og tok seg tid til å vente. Ikke lenge etterpå kom Engen med haikeren sin. Mr. Finnmarksløpet ble lykkelig gjenforent med spannet sitt og alle kunne kjøre videre mot sjekkpunkt Levajok. 

Partnere