- Det føles som jeg har vunnet!

- Jeg sitter her og føler at jeg har vunnet, sprudler May Conny Johansen som kjørte inn til bronseplass grytidlig i morges. Hun er første kvinne som har fått medalje på hundremila noensinne, og er høyt oppe etter den imponerende prestasjonen.

Bildet: May-Conny Johansen og Rita Halvik feller noen tårer sammen etter målgang. Bak står mannen til May-Conny, Rune Johansen. FOTO: Kjetil Vaage Øye

- Folk rundt meg sier jeg ser veldig opplagt ut, forteller hun. - Jeg er så oppspilt! Jeg har ikke fått dusjet ennå eller noe, og jeg har ikke sovet heller, men det blir det ikke noe av nå, tror Johansen. Slik har hun imidlertid ikke hatt det hele denne uka. - Fra Sirbma var det ille, det var virkelig helt på grensen for hva jeg orker, og jeg hadde blodsmak i munnen hele strekningen. Da jeg så de første tørre bjørkekvistene var jeg så glad, og tenkte bare "jess", nå er vi på vei nedover i skogen.

- Ingen ulempe å være kvinne
Johansen føler likevel ikke at det er noen ulempe å være kvinne i Finnmarksløpet. - Det er jo bare om å gjøre å ha fysikken i orden og være godt trent, og det er neimen ikke alle mannfolkene som har det! Jeg tenker jeg stiller omtrent på samme nivå, jeg, mener Johansen, som har stjålet ikke bare minutter, men også halvtimer fra gutta på mange strekninger, og kjørt svært fort. - Men mannfolkene har jo en styrke som vi ikke har, da, må hun innrømme. - Det er mange tunge løft, særlig på sjekkpunktene, og da kunne man jo ønske seg styrken deres, sier hun.

Spreke hunder
Som kvinne har hun likevel andre forser. - Jeg tror vi er mer nøye med detaljene, og vi er kanskje litt mer omsorgsfulle. Jeg får ikke sove før jeg har bredt teppet over den siste hunden, og har sett at alle har spist. Johansen har kanskje brukt mer tid på de små tingene på sjekkpunktene, men hun tror det lønner seg i lengden, og etter de spreke hundene hennes å dømme har hun sikkert rett i det. Teamet rundt Johansen får også skryt. - Vi har vært et fantastisk team, roser hun. - Av og til tenkte jeg at dette skal jeg aldri gjøre igjen, sier hun og takker handlerne for motivasjonshjelp. - De ville ikke fortelle meg hvor kaldt det egentlig var, da hadde jeg sikkert vurdert å gi meg, sier hun. Neste år har hun ikke planlagt ennå, men lysten til å være med er allerede der. Noen konkurranse med mannen, Rune Johansen, blir det nok ikke, to hundespann blir for mye jobb. - Men det hadde vært en ide, funderer bronsejenta.

Partnere