Dagen derpå.....

<Kjære Finnmarksløpsvenner! Dagen derpå... Tanker fra en såkaldt hundekjørerenke.

Så klart er det alltid hardt når man må gi slipp på seieren når det er så nære på. Da får man nok de siste åras slit i sakte film noen sekunder etter målgang. Alle de gangene det har røyna på fordi hundene "måtte" komme først. Da tenker jeg ikke på mann-kone-konflikter der mor vil bruke lørdagen på shoppingsenter, mens far vil trene hund. Nei, jeg tenker på de gangene jeg selv har stått med en unge på ryggen, 12 gale hunder på høyspent vaierline, og fronten på firehjulingen godt planta i ei grøft, eller når man holder pusten gjennom skogen fordi man går tom for bensin halvveis i treningsøkta. For ikke å snakke om alle de gangene hele familien er på fjellet i jævlig vær hele helgen, og alle sammen bare er sur!!! Man kunne da virkelig gjordt noe helt annet.

For dersom man trer ut av egoet, og er litt mindre navlebeskuende, er det jo slettes ikke viktig det vi driver med. Og jeg mener det samme om fotball og skirenn, så den saken er klar!

Tilbake til målgangen..... Så får man tid til litt samtale-terapi utpå natta, og man husker kanskje alle de hundekjørerne som har brøyta spor i 90 mil gjennom Finnmarks natur, for så å bli forbikjørt før målgang. De hadde nok fortjent en gullmedalje. Så får man satt ting i perspektiv:

Etter den prestasjonen, og det knallkjøret Dag Torulf la opp til hadde jeg ikke undt ham å bli forbikjørt på Altaelva 2 år på rad, men Bjørnar gjorde alt for at han måtte kjempe hardt for å sikre seieren. Da kan Bjørnar være fornøyd, men DagTorulf....ja han kan være enda litt mer fornøyd.

Nå sier de jo begge at de slutter med konkurransekjøring, men for ekte hundekjørere er det jo alltid bare "nære på" at de slutter helt......

Gratulerer til alle Finnmarksløpskjørere, og takk til alle hjelpere!

Hildegunn Østigård.